Forstander og administrerende direktør ved Diakonhjemmet, Ingunn Moser, har skrevet et forord til påskens utgave av meditasjonsheftet:
En håpsbekjennelse
Plutselig står vi midt i en uvirkelig og skremmende tid. Et virus som spores tilbake til en flaggermus langt, langt borte har skapt bølger vi ikke fatter konsekvensene av. De skyller over oss og vi prøver å beskytte oss og stå oppreist. Vi kjenner på sårbarhet og utsatthet. Mange er redde og urolige, ikke bare for helsa, men for livsgrunnlaget for seg og sine.
Hvordan kan vi tro, og hva kan vi tro på, i en slik situasjon?
For meg har det i perioder hvor det har vært vanskelig å tro, eller når jeg ikke har turt å tro, vært godt å kunne låne og bli båret av andres tro. Andres ord, bilder, bønner, salmer, toner. Være en av mange i en gudstjeneste. Delta i kirkens ritualer og trospraksiser gjennom århundrene.
For øyeblikket kan vi ikke oppsøke gudshusene våre, men det er mange måter å lage rom for det hellige på. I dag viser mange stor kreativitet for å skape nye måter å være sammen og dele tro på.
Sommerfuglen er et slikt gammelt bilde på forvandling, og på oppstandelse og håp, som vi kan dele. Sommerfugleffekten handler om det lille, det ene, som kan skape bevegelser som får uante konsekvenser. Påsken handler om en slik bevegelse. Et slikt mysterium. I kirken tror vi på forvandlingens og forandringens mulighet. Kjærligheten som overvinner mørke, død og ondskap.
«Jeg tror på jordens forvandling en gang, en tid, et sted, en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned.» (Eyvind Skeie, Norsk Salmebok 2013, No. 899).
Ingunn Moser,
forstander/administrerende direktør