Diakoniens dag 2019

Unge voksne og betydningen av å fortelle om livet sitt.
Om narrativ, identitet og fellesskap
Høgskolelektor Randi C. Raustøl, VID vitenskapelige høgskole

Hvert år flytter mange unge mennesker til de større byene for å studere. Før sommeren er de tenåringer med middagstid hjemme og venner de kanskje har hatt hele livet. Samme høst er de unge voksne, med frie tøyler og stort ansvar for egen hverdag. Vi vet det knyttes store forventninger til studietiden, og vi vet at hånd i hånd med gode forventninger møter de nye utfordringer, vonde erfaringer og skuffelser. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse, SHoT, fra 2018, viser at opplevelser med ensomhet og psykisk smerte øker blant studentene våre.

Hvordan kan et narrativt perspektiv være et spennende innsteg til unge voksne og deres livsvirkelighet? På hvilken måte kan arbeid med egne fortellinger være en ressurs i møte med ny hverdag fylt av glede, uro, begeistring, fellesskap, ensomhet og alt som finnes midt i mellom?

Utenforskap og deltagelse, annerledeshet og tilknytning
Sykehusprest Jarl Torgeir Bøhler, Diakonhjemmet Sykehus

Da jeg var bymisjonsprest i Bodø, ble jeg kjent med en mann i begynnelsen av førtiåra som hadde rusa seg siden han var tolv. En dag sukka han tungt og sa: Nå orker jeg ikke mer av dette her, Jarl. Nå vil jeg ut av rusforbannelsen. Men hva skal jeg snakke med folk om da? Ja eller nei til EU? Kona jeg ikke har eller unga jeg ikke ser? Alt jeg kan er dop... og det kan jeg til gjengjeld alt om. Jeg veit jo ikke verken hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal snakke med folk om.

Ingen er «som alle andre». Alle kan kjenne på opplevelsen av å være annerledes og ikke høre til. I dette seminaret setter vi søkelyset på hvordan kirken kan utfordre utenforskap og parallellsamfunn og spille en rolle for identitet og tilhørighet.

Hvem er jeg og hvor hører jeg til?
– Vår erfaring med ungdom som lever under sosial kontroll.
Ungdomsdiakon & faglig ansvarlig Mariann Solberg Lindtjørn, 13-20
og ungdomsdiakon Liv Hilde Myrset Briså, 13–20

13-20 møter mange ulike ungdommer som er på jakt etter identitet og tilhørighet, på ulike måter. De siste årene har vi møtt unge mennesker som lever i norsk ungdomskultur på én side, og familiens æreskultur på den andre. Spørsmålene blir mange og store. Hvem er jeg egentlig? Hvor hører jeg hjemme? Hvordan navigerer jeg mellom ære og skam, mellom rett og galt, når mine to verdener har helt ulik virkelighetsoppfatning? Mange foreldre kjenner på maktesløshet jo mer «norsk» ungdommen blir, og utvikler høy grad av sosial kontroll for å hindre det uhåndterbare.

Da 13-20 møtte en ungdom med denne utfordringen for første gang, var vi usikre på hva vi kunne gjøre. God rådgiving fra andre fagpersoner, og samarbeidet på tvers, har gjort oss litt klokere. Disse erfaringene ønsker vi å dele. Vi vil gi konkrete tips til hvordan man kan avdekke sosial kontroll, hvordan handle på bekymring, og hvilken beredskap som finnes om ungdommen sendes ut mot sin egen vilje. For vi må tørre å se, handle og bry oss!

Kan vi kjenne tilhørighet til en person som er 4.666 km borte?
Fotograf Håvard Bjelland, Kirkens Nødhjelp

Som kirke er vi oppfordret til å jobbe med rettferdighet og menneskerettigheter globalt. Men det kan være vanskelig å få menigheten til å identifisere seg med og kjenne tilhørighet til det som foregår langt borte. Kan foto og poesi være en måte å formidle internasjonal diakoni? Håvard Bjelland viser bilder og forteller om mennesker han har møtt gjennom jobben i Kirkens Nødhjelp.