Diakonhjemmets historie

Diakonhjemmet vokste frem av den lavkirkelige vekkelsen som preget Norge på 1800-tallet. I tradisjonen etter Hans Nielsen Hauge preket de ikke bare til personlig og inderlig Jesus-tro og omvendelse. Vekkelsen rommet også en nød for foreldreløse, sultne, fattige og "moralsk forkomne". Diakonhjemmets grunnleggere ivret for en gjenfødelse av det de kalte for "urkirkens skjønneste egenskap": diakonien, menighetenes innsats for mennesker i nød. Visjonen var at Diakonhjemmet skulle bli et kraftsenter som skulle mobilisere til et storstilt, kirkelig redningsarbeid for mennesker i utsatte livssituasjoner.

Mannlige diakoner skulle utføre kirkelig omsorgsarbeid uegnet for kvinner

Fra midten av 1800-tallet var flere andre diakonale organisasjoner blitt grunnlagt, blant andre Kristiania indremisjon, som i dag er Kirkens Bymisjon, og det som nå heter Diakonissehuset Lovisenberg. Intensjonen bak dannelsen av Diakonhjemmet var å utdanne mannlige diakoner, altså kirkelige omsorgsarbeidere, til områder i nødens rike som bare menn kunne nå. Det kunne blant annet dreie seg om pleiearbeid blant eldre menn, ungdomsarbeid og arbeid i harde og voldelige miljøer, slik det beskrives i boken «Mannsmot og tenarsinn» av Gunnar Stave, skrevet til Diakonhjemmets hundreårsjubileum i 1990.

Primus motor for opprettelsen av Diakonhjemmet var presten og redaktøren Hartvig Halvorsen (1854 - 1910), som også var sentral i etableringen av Menighetsfakultetet. Helt fra begynnelsen var sykepleie den grunnutdanningen alle diakonelevene måtte ta, blant annet ut fra en tanke om at sykepleiepraksisen var særlig egnet til å oppdra elevene til den rette tjenende holdning. Å utdanne menn til sykepleiere var en banebrytende praksis på denne tiden. Diakonutdanningen sett under ett ga en bredt anlagt, helhetlig omsorgskompetanse, hvor også teologiske og administrative fag hørte med, og hvor omsorg for menneskets åndelighet var en naturlig del.

I boken I boken «Mannsmot og tenarsinn» beskriver Gunnar Stave etableringen av Diakonhjemmet:

«Våren 1890 flyttar ti unge menn inn i Magdalenastiftelsens bygning i Ullevålsveien i Oslo for å utdanne seg til omsorgsarbeid. Under same tak blir det gitt rom til ei gruppe gamle pleietrengande menn som Kristiania Fattigvesen gjerne ville ha plassert for ein billeig penge. Ein forstandar, ei husstyrarinne og ein gartnar skal leie arbeidet etter ein pedagogisk ide som har den gode heimen som modell. Dei ungemennene skal i ein broderfellesskap oppsedast til ei stor og ny kyrkjeleg oppgåve, diakonitenesta. Eit norsk diakonhjem er etablert. Sett utanfrå er det ikke eit stor og prangande tiltak dei gir seg i kast med. Alminnelege menn med bakgrunn i industri, handel, handverk og jordbruk vier seg til pleiearbeid av fattige gamle men som ingen andre har auge for. Sett innanfrå er dette starter på ei stor og forsømd oppgåve i norsk kyrkjeliv, som rett nok startar i det små, men som er omspunnen med store visjonar, og som sett med trua sine auge får dei største og herlegaste dimensjonar.»

Sykehuset ble bygget på Steinerud gård

Diakonhjemmet begynte med sykehusdrift hovedsakelig fordi diakonelevene trengte en praksisarena. I dag er Diakonhjemmet Sykehus en hjørnestein i Diakonhjemmets virksomhet, som akuttsykehus og lokalsykehus for de drøyt 145 000 innbyggerne i bydelene Vestre Aker, Frogner og Ullern. Foruten dette avhjelper sykehuset fra 2014 Akershus Universitetssykehus ved å ta imot medisinske og kirurgiske pasienter fra bydelene Alna, Grorud og Stovner innen sykehusets akuttfunksjoner. Sykehuset har nasjonale og regionale spissfunksjoner innen revmatologisk rehabilitering, psykofarmakologi og psykisk helse og arbeid, og mottar mange gjestepasienter fra hele landet.

Utviklingen av velferdsstaten endret utdanningen og virksomheten

Utover 1900-tallet skjedde det store endringer i det norske samfunnet. Staten etablerte en rekke nye velferdsordninger, og parallelt med dette oppstod det en økt bevissthet om sammenhengen mellom sosiale og økonomiske strukturer og menneskers helsemessige situasjon.

Etter hvert ble også diakonstudiets grunnutdanning i sykepleie utfordret. Det ble hevdet at de trengte større faglig innsikt på flere felter, ikke minst i hvordan de offentlige systemene og velferdsordningene fungerte, og dette ble forsøkt integrert i diakonutdanningen. I 1971 ble det innført en linjedeling som gjorde at diakonstudentene kunne velge mellom to grunnutdanninger, som sykepleier eller sosionom. Denne utviklingen forteller om nye impulser som gjorde seg gjeldende i samfunnslivet, samtidig som den er i tråd med det kristne synet på mennesket som en helhet, hvor både helsemessige, relasjonelle og sosiale forhold hører med. Alt som angår et menneskes liv, angår derfor også diakonien.

Samtidens behov endres, men formålet er det samme

Dette er bare et ørlite utsnitt av en institusjonshistorie som er vevet sammen med historien om hvordan både kirke og samfunn har utviklet seg det siste århundret. Det som startet med ti diakonelever ved et klosteraktig pleiehjem i Kristiania, har siden vokst langsomt og sikkert i omfang og blitt en veltilpasset privat institusjon som driver innenfor offentlige helse- og utdanningsplaner. I dag er Diakonhjemmet en organisasjon i sterk utvikling, med et bredt og voksende tilbud av tjenester innen utdanning, helse og omsorg. Fremdeles gir historien retning, og formålet – å fremme og utvikle diakonal virksomhet – utfordrer og inspirerer Diakonhjemmet til fortsatt tjeneste for medmennesket.

De tusentalls diakonene som i tidens løp er utdannet ved institusjonen fikk ikke den mottakelsen og det spillerom i kirken som grunnleggerne hadde håpet. Først på 1980-tallet ble det fart på opprettelsen av diakonstillinger i menigheter i Den norske kirke. Men den brede, femårige diakonutdannelsen åpnet mange dører for diakonene innen det offentlige helse- og sosialvesenet og innen bedriftshelsetjeneste.

Ressurser

Her har vi samlet noen ressurser hvis du har lyst til å vite mer om Diakonhjemmets historie.

Historiske publikasjoner

En del tidsskriftsartikler fra Diakonos, Hilsen fra Diakonhjemmet og Steg er skannet inn og lagt i VID vitenskapelige høgskoles åpne arkiv. Her kan du lese gamle artikler i pdf.

Utdanningsvirksomheten ved Diakonhjemmet

Presentasjon av utdanning fra starten i 1890 frem til 2015. I 2016 ble VID vitenskapelige høgskole etablert gjennom fusjon av fire diakonale/kirkelige høgskoler. Den fusjonerte høyskolen fikk navnet VID, som står for vitenskapelig, internasjonal, diakonal.

<iframe title="Diakonhjemmets historie "allowfullscreen allow="fullscreen" style="border:none;width:100%;height:326px;" src="//e.issuu.com/embed.html?backgroundColor=%23fdf7f7&d=hefte&hideIssuuLogo=true&pageNumber=4&u=lina-diakonhjemmet"></iframe>

Diakonhjemmets historie

Boken «Mannsmot og tenarsinn» av Gunnar Stave ble skrevet til Diakonhjemmets hundreårsjubileum i 1990. Den kan leses i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek: Mannsmot og tenarsinn

Les mer om Diakonhjemmets historie (PDF), i sammendraget av boken «Engasjert for mennesket. Innsteg i Diakonhjemmets historie 1890-2000» av Asle Finnseth på norsk og engelsk. Engasjert for mennesket finnes også Nasjonalbibliotekets nettbibliotek, men med begrenset tilgang.

Historiens gang – utstilling med glimt fra sykehusets historie

Utstillingen «Historiens gang» viser historier bak sykehusets virksomhet. Denne utstillingen er i undergangen mellom Diakonhjemmet bibliotek og læringssenter og Diakonhjemmet Sykehus.