«Diakoni er å se mennesker. Å fotografere er å se»

I Drammen deltok kvinner fra ulike kulturer på et sykkelkurs, hvor folk som har hatt tøffe liv i rus og kriminalitet er instruktører.

– Jeg hørte om dette sykkelprosjektet i Drammen som egentlig var et språkkurs. Det viste seg at ingen av kvinnene på språkkurset kunne sykle, forteller Ihle.

– Hva er spesielt med dette prosjektet?

– At det er tidligere innsatte fra rusmiljøet som er instruktører. Det gjorde veldig inntrykk første gangen jeg så disse gutta, med tatoveringer og sterke armer, som holdt de vevre kvinnene som skalv på sykkelen, for de hadde aldri syklet før! Det var visuelt sterkt og et fantastisk, rørende prosjekt å følge helt til slutten, hvor kvinnene fikk hver sin sykkel fra sykkelverkstedet til gutta. Det var diakoni i praksis, sier Ihle.

– Jeg fulgte sykkelprosjektet seks ganger. Det ble 3000 bilder som skulle kokes ned til en historie på ni bilder. Det har vært en kjempespennende reise! Å få jobbe sammen fem andre fotografer og seks ulike organisasjoner, og å ha Hans Olav Forsang som mentor.

– Var det noe som gjorde særlig inntrykk på deg?

– Møtet med Horia Aloush og den utviklingen hun hadde, fra å kunne svært lite norsk, til å ha språk. Jeg skulle fotografere hjemme hos henne. Det var et helt tomt hjem, ingenting som minte om Syria. «Hva skal jeg ta bilde av? Det er ingenting der.», sa jeg til Hans Olav. «Det er jo nettopp poenget, hun har ingenting», svarte han. For en læringsprosess dette har vært, sier Ihle.

Halden fengsel har nå en permanent retreatavdeling og tar imot innsatte fra hele landet til et opphold hvor rammen er bønn, bibeltekster og messer.

– Det er en ny vår, da seks domfelte ankommer Halden fengsel for å være med på retreat, dager tilbaketrukket i stillhet for å finne ro, balanse og ny selvinnsikt. Åtte celler med en egen luftegård, et «kloster» i et av Norges største høysikkerhetsfengsler. Det er tydelig at de innsatte enser omgivelsene. Her er det luft, lys og natur. En setter seg på huk og lukter på urtene. En annen står med puta under armen og kjenner solen i ansiktet. Fiskene i dammen og lyden av rennende vann er meditativt. Stillhet og refleksjon står i fokus, forteller Randem.

– Noen av de innsatte har gitt opp håpet om et bedre liv, men ved å utfordre sitt eget mørke, forsone seg med seg selv og erfare det gode som skjer når lyset slipper inn i det innerste rommet i oss selv, er en ny begynnelse mulig, sier hun.

– Hva opplever du som unikt med dokumentaren?

– Det at bildene er tatt innenfor fengselsmurene, gjør at betrakteren får innblikk i en verden som ellers ikke er tilgjengelig for andre. Det at de innsatte lot meg slippe til noe som er så privat, synes jeg er unikt.

– Var det noe som gjorde særlig inntrykk på deg?

– Jeg synes det var spesielt å iaktta hvordan de tok inn over seg de nye omgivelsene. Natur, stillhet, bare det å kunne være ute, var ikke dagligdags for de innsatte. Det var tydelig at de tok inn over seg ting som vi tar for gitt. Det var også spesielt fint å se hvor motiverte de var. Det var ønske om endring, og et bedre liv, sier Randem.

Har fulgt pasienters møte med ansatte ved avdelingene medisinsk sengepost A og ortopedisk sengepost B ved Diakonhjemmet sykehus.

– De seks organisasjonene som er med på utstillingen skulle velge ett prosjekt hver som de skulle fotografere. Til sammen skulle disse gi en liten smakebit av hva diakoni er i 2023. For Diakonhjemmet var det viktig å vise hva institusjonsdiakoni er i dette mangfoldet, og da var det naturlig å finne vårt prosjekt på Diakonhjemmet sykehus.

– Det har vært et privilegium å være til stede i avdelingene og se, snakke med pasienter, pårørende og ansatte. Det handler om å fryse disse fine øyeblikkene, som sykepleiere og ansatte på sykehuset står i hver eneste dag, og som fortjener å bli løftet fram. Disse bildene er ekte, det er ikke noe konstruert eller tilgjort, sier Berg.

– Var det et øyeblikk som gjorde inntrykk på deg?

– Mange! Ikke minst hvor profesjonelle, varme og tålmodige de er i møte med sårbare mennesker. Selv om hverdagen er hektisk, og selv om et sykehus er en liten by av fagfolk og logistikk som skal fungere sammen. Det imponerte meg. Jeg håper jeg har klart å fange noen av disse fine møtene mellom pasient og ansatte ved sykehuset. De fortjener å bli vist og løftet fram.

– Hvordan var det å se den ferdige utstillingen på Rådhusplassen?

– Sterkt. Ikke minst fordi vi har utstillingen på Rådhusplassen der tusenvis av mennesker går forbi hver dag, et publikum som vi normalt ikke snakker med. Det har vært en lang reise, men vi har hele tiden vært seks fotografer som tror at bilder kan fortelle noe om hva diakoni er. Vi ønsket å gjøre diakoni mer synlig og forståelig. Når du ser på alle som stopper opp og kikker på bildene, må det være lov å håpe at vi har klart det.

På grensen mellom Ukraina og Ungarn tar ukrainske flyktninger farvel med familiemedlemmer. Kirkens Nødhjelp gir mat, vann og husly til mennesker på flukt.

– Disse bildene er tatt i løpet av noen få minutter, hvor vi etablerer en lynrask kontakt, fordi folk skal videre. Det er rett etter krigsutbruddet og fedrene må bli igjen å dra i krig. Ikke alle kan dra. Hvem skal se etter husene, hvem skal passe på de gamle? Bestemoren som må bli igjen, og tar farvel med barnebarnet sitt, det er hjerteskjærende, sier Bjelland.

– Jeg prøver å ta bilder som kan bevege og gi innsikt, av allmenngyldige, menneskelige situasjoner som folk kan kjenne seg igjen i. Som skjer overalt i verden hele tiden. Uansett om det er en jordhytte i Afrika eller på en grensestasjon i Ukraina. Steder hvor ting er fortettet, som en grensepassering, er alltid et sted det er interessant å ta bilder. Da vil en mindre, fortettet og dramatisk fortelling, fortelle en større historie, sier han.

– Var det noe som gjorde særlig inntrykk på deg?

– Gjennom prosjektet ønsker jeg å gi et innblikk i de menneskelige konsekvensene av at det er krig i Europa. Det er flyktninger overalt i verden hele tiden, men nå har vi de på vår dørstokk. På flyet hjem igjen, så sitter det flyktninger på flysetet ved siden av, som jeg viser bildene til. Det er veldig sterkt.

Stiftelsen Signo er en diakonal, ideell stiftelse innen Den norske kirke, som gir tegnspråklige tilbud til døve, hørselshemmede og døvblinde på vegne av det offentlige.

– Mitt fotoprosjekt handler om konfirmasjon, som er en bitteliten del av alt det Signo driver med. Samtidig påpekte mentor i fotoprosjektet, Hans-Olav Forsang at konfirmasjon er noe «mennesket i gata» kan relatere til, derfor landet vi på nettopp det. Det har vært mange turer mellom Oslo og Andebu, mange møter i foto-prosjektgruppa, mange bildefiler å vurdere og mange møter med konfirmanten og de ansatte rundt henne i Signo, før vi landet på bildene som ble med i utstillingen.

– Hva opplever du som unikt i dokumentaren din?

– Det spesielle med denne konfirmantens liv i Signo og frem mot konfirmasjonen er den tilrettelagte kommunikasjonen. Det er tegnspråk som er utgangspunktet, og én til én-samhandlingen er veldig viktig for at hun skal bli forstått og forstå.

– Var det et øyeblikk som du særlig husker?

– Da jenta møtte meg med en klem andre gang jeg traff henne. Da trodde jeg hun var blitt lei av fotografen som skulle følge henne rundt på hennes aktiviteter. Ja, helt opp i vasken da hun pusset tenner og inn på soverommet da det var leggetid.

Nedre Eiker menighet inviterer til kvinnekvelder for flyktninger og innvandrerkvinner, hvor de møter norske kvinner, slik at man kan bli kjent med hverandres ulike kulturer og religioner.

– Prosjektet «Kvinnekveldane» har utviklet seg fra å være et prosjekt om et møtested, til å være et prosjekt om enkeltpersoner sin historie. På Nedre Eiker menighetssenter samles kvinner for å snakke om livet og hverdagen. De har forskjellige bakgrunn, tro og etnisitet, men de møtes som kvinner som har flyktet fra hjemlandet sitt og nå bor i Norge, nærmere bestemt Mjøndalen, forteller Longva.

– Er det et spesielt øyeblikk som gjorde inntrykk?

– Et fint øyeblikk var en dag vi tok imot kvinner som akkurat hadde kommet til Norge fra krigen i Ukraina. Det ble tydelig at noen hadde hatt en veldig tung vei til Norge. Selv om dette var vanskelig å snakke om, var alle glade for at kvinnene hadde kommet seg hit raskt og trygt.

– Hva har dette fotoprosjektet betydd for deg?

– Mye har vært fint. Å få delta i en kvinnesirkel, å få besøke Selmawit sitt hjem, å få bli kjent med diakon Gudrun Klingsheim. For meg personlig har det også være veldig fint å føle seg velkommen som observatør, historieforteller og utenforstående. Det er alltid fint for oss som tar steg inn i andre menneskers liv, sier Longva.

Den prisbelønte fotografen Hans-Olav Forsang har vært kurator, mentor og bilderedaktør:

– Min rolle var å være mentor for fotografene og hjelpe dem gjennom en prosess de ikke har vært igjennom før: Å jobbe over tid mot en utstilling, sier Forsang.

– Vi startet med diskusjoner rundt målsetningen, som var å løfte frem begrepet diakoni, som kan oppleves abstrakt, til noe konkret som gjør det lettere for mottakeren å forstå.

– Speile begrepet diakoni

– For meg var det viktig med variasjon i prosjektene, og at de skulle speile begrepet diakoni og samtidig representere hver enkelt organisasjon og arbeidet deres. Underveis hadde vi workshops med alle seks fotografene hvor bidragene ble evaluert. Samtidig jobbet de på egenhånd med å utvikle intensjonen i prosjektet, sier Forsang.

– Som bilderedaktør valgte jeg ut bildene som skulle være med, ga innspill til hvordan historien skulle bygges opp, perspektivbruk og hvorfor de skulle velge akkurat det bildet. Jeg var nok den ubehagelige «diktatoren» til tider, som krevde at de gikk tilbake og gjorde ting på nytt. Å skape trygghet i sånne prosesser og å være de friske øynene utenfra på det de gjør, var en viktig rolle jeg hadde, sier han.

– Skal berøre og vekke empati i menneskene som ser

– Hva synes du om prosjektet nå som det er ferdigstilt?

– Jeg er veldig fornøyd med resultatet, det har vært en veldig vellykket prosess. Med superfine folk, utrolig lydhøre, med en stor interesse og dedikasjon til prosjektet. Utstillingen har blitt helhetlig. Det betyr at hvert enkelt bidrag er ordentlig utviklet og utført så bra at det oppfyller ambisjonen vi hadde, som var at hvert fotoprosjekt skal ha i seg den kvaliteten at det berører og vekker empati i menneskene som skal se disse bildene.

– Det gleder meg at så mange viktige organisasjoner som jobber med så viktig tematikk har satset på dette. All honnør! Og det var lurt av dem! De kommer til å få en skikkelig payback, fordi ekstremt mange mennesker kommer til å bli eksponert for denne utstillingen, avslutter Hans-Olav Forsang.

Utstillingen «Gi oss en drøm vi kan tro på. En fotoutstilling om diakoni» står på Rådhusplassen til 14. juni (opprinnelig 9/6, men utvidet med fem dager). Så skal den vises under Olavsfest i Trondheim, og skal stå ved Nidarosdomen fra 28. juli til 3. august.