Vår diakonale kraft

– Det har gått noen dager siden innsettelsen. Har du fått tid til å synke ned i godstolen og reflektere litt rundt hva som skjedde disse to dagene?

- Det er veldig kjekt å få tilbakemeldinger på at det var faglig inspirerende å høre så mange flotte foredrag om spennende utviklingsprosjekter og pågående forskning om diakoni disse to dagene. Mange har også kommentert verdien av å vise fram de ulike rollene vi har som diakonale institusjoner, og de ulike nettverkene vi inngår i – nasjonale, internasjonale, kommunale, og ikke minst ulike faglige nettverk. Det var et viktig mål for meg å bringe disse nettverkene sammen, koble mennesker og dele ressurser, og det syntes jeg fungerte, sier Ingunn Moser.

- For jeg var jo veldig spent. Folk kom fra ulike sektorer og virksomheter, med ulik bakgrunn og erfaring, og da er det alltid spennende om programmet engasjerer og inneholder nok til alle.

- Selve innsettelsen var for meg veldig fint og sterkt. En enkel samling i kapellet hvor vi hadde med våre egne prester og diakoner og biskop Kari, og alt fra liturgi, forbønnen og prekenen kommer jeg alltid til å huske. Det satte tjenesten inn i en større sammenheng og tydeliggjør hva slags institusjon vi skal være. Det forplikter, samtidig som det gir lovnad om utrustning og nærvær. Det var verdifullt å få med til tjenesten.

Vi må dele og samarbeide

– I etterkant av innsettelsen fikk du noen råd og utfordringer fra ulike aktører innenfor kirke, diakoni og politikk. Biskop Helga Byfuglien understreket det verdifulle ved å ha organisasjoner som Diakonhjemmet – som har en bred forståelse av hva diakoni er. Hun løftet også fram at vi trenger å kunnskapsbasere utviklingen av det diakonale arbeidet i kirken, og utvide vårt perspektiv for hvordan vi skal tjene vår neste. Hva tenker du om det?

– Det var en bekreftelse på at de diakonale institusjonene har ulike roller. Det vi holder på med kan hos enkelte bli sett på som «akademisk diakoni», «vestkant-diakoni» eller «Mercedes-diakoni». Det biskopen sa var en anerkjennelse av diakoni som fag, og at man trenger kunnskap, forskning og nytenkning for å utvikle diakonien. Den rollen ønsker vi å ta. Det betyr ikke at alle skal ha samme rolle eller profil – vi er alle like diakonale for det! De ulike diakonale organisasjonene har ulike roller i diakoniens verden, og det må vi kanskje bli flinkere til å anerkjenne.

– Vi ønsker å være et ressurssted og et referansested, men vi ønsker også å dele og samarbeide. Som en av mange – ikke som den eneste eller som den største diakonale organisasjonen, som Olli Holmström fra Helsinki Diakonissestiftelse sa. Det nytter ikke å sitte her og holde kortene tett til brystet. Vi må dele kunnskap og ressurser, og samarbeide med andre for å nå våre mål – det er viktig for meg å få fram. Det er mer enn nok problemer og utfordringer til alle.

Trusselen fra standardisering

– James Stove Lorentzen (H) sa også mye fint om hvor viktig Diakonhjemmet er som leverandør av helse- og omsorgstjenester til Oslo kommune. Samtidig ba han Diakonhjemmet være obs på det han kalte en trussel, nemlig at Oslo kommune er så opptatt av standardisering at det dreper kreativitet og innovasjon hos de som skal levere tilbud i anbudsprosesser rundt helse- og omsorgstjenester. Av den grunn er han redd ideelle aktører bare skal bli en kopi av kommunens egne tjenester. Har han et poeng?

- Jeg kommer fra høyere utdanning, og der dyrker man mangfold hele tiden. Man oppfordrer institusjonene til å utvikle egenart og ulike tilbud, fordi samfunnet, arbeidslivet og behovene er forskjellige og endrer seg. Her er man opptatt av et kunnskapssystem som er mangfoldig, fleksibelt, kan tilpasse seg og svare på ulike og nye behov. Hvorfor kan man ikke tenke slik når det gjelder helse, omsorg og velferd, og dermed bygge for mangfold og forskjellighet?

– Vi må selvsagt forholde oss til de krav og standarder som kommunen stiller. Det er også forståelig at man ønsker å sikre innbyggerne et mest mulig likt helsetilbud. Men det må likevel være lov å si at vi ønsker oss mer innovative anbud. Det er lett å lage rigide rammer for virksomheten, og bare sementere det som er, i stedet for å fornye. Det er ikke sikkert det er så bra å bruke dagens standard for det som skal være bra også om 10-20 år.

Fremtidens rekruttering

– Hege Farnes Hildrum, generalsekretær i Signo, var opptatt av rekruttering av kompetent arbeidskraft innenfor helse, omsorg og velferd i fremtiden. Hun mener at diakonale institusjoner må tenke annerledes for å kvalifisere og sikre seg nok arbeidskraft – for roboter kan ikke erstatte pleiende hender. Hun trakk blant annet fram mulighetene i å kvalifisere innvandrere og andre som i dag sliter med å få innpass i arbeidsmarkedet. Hva tenker du rundt den utfordringen?

– Dette er en kjempeviktig utfordring. Jeg ble veldig glad for den, og vil gjerne samarbeide om den! På Diakonhjemmet ser vi på utdanningskjeden sammen med tjenestekjedene.

– Vi har rigget Diakonhjemmet hage, og vi håper å komme i posisjon til å tilby plass og skolefaglig samarbeid for en videregående skole med helse- og oppvekstfag. Her vil det være kort vei mellom utdanning, praksis og forskning. Her er det både praksisplasser og arbeidsplasser. Sammen kan vi svare på behov fra arbeidslivet, utvikle nye utdanninger og bygge broer og overganger.

– Så må vi bli enda flinkere til å tenke inkludering! Vi er i gang med blant annet kompletterende utdanning i sykepleie, for sykepleiere med utdannelse fra land utenfor EØS som må bygge på sin utdannelse for å kunne bruke denne i Norge. Og vi har et pilotprosjekt om høyere utdanning for personer med utviklingshemming. Men vi kan helt klart bli flinkere når det gjelder både inkluderende arbeidsliv og inkluderende utdanning, fordi det er avgjørende for sosial bærekraft.

Vår diakonale kraft

– Heather Roy, generalsekretær i Eurodiaconia, var begeistret for hvordan du i ditt foredrag løftet fram bærekraft som essensielt for en diakonal organisasjon anno 2020. Det snakkes om bærekraft i alle bransjer, og det er viktig at vi som en diakonal organisasjon går foran, sa hun blant annet. Hun tok også opp tråden Byfuglien kom med, og understreket at vi må satse mer på å forutse hva som vil skje i samfunnet, enn å fokusere på hva som har skjedd. Vi må være dristige og bruke vår diakonale kraft, som hun sa. Er du enig i det?

– Vi må alltid tolke og prøve å forutse hva som kommer, og plassere oss selv inn i større sammenhenger. Det er avgjørende for å forstå hva som kreves, for å kunne svare på nye utfordringer på en god måte. Det er derfor vi legger så mye ressurser i blant annet forskning, innovasjon og utvikling. Samtidig er dette muligens lettere for oss som en diakonal institusjon, fordi vi hele tiden må bevise vår relevans, evne til å løse utfordringer og svare på samfunnsoppdraget.

– Det er spennende hva hun sa om å bruke vår diakonale kraft – og om vi er dristige nok. For hva er vår diakonale kraft? Og hva betyr det å være dristig nok? Når det gjelder bærekraft er det kanskje vanskelig å være dristig nok? Her tror jeg vi kan få mange spennende samtaler og diskusjoner framover.

– Uansett tror jeg det handler mye om å være langsiktige og troverdige i det vi gjør. Det handler om å klare å formidle ideene og visjonene vi har, og på den måten få med oss folk og prøve å skape en positiv utvikling. Vi ønsker å bidra, og vi er her for å fremme alles velferd. Det er en god posisjon for å få med seg folk, fordi jeg tror folk lettere lar seg begeistre av et ideelt og allmennyttig formål, enn av å tjene penger.

– Mange av de som har gitt meg råd disse dagene har understreket viktigheten av våre verdier og det vi står for. At våre diakonale verdier er viktigere enn noensinne. Det er jeg veldig glad for å høre, og det inspirerer meg.