Et nytt bygg skal ha en grunnstein. Slik er det bare.
Men hva er en grunnstein? De fleste av oss møter ikke en grunnstein så ofte. Er det bare en grå boks med papirer i, som noen prominente folk høytidelig legger ned i en byggetomt? Er det ikke noe mer?
Det banale spørsmålet ble ikke forbigått i taushet, men nysgjerrig tatt vare på – sammen med den undrende oppfølgingen: Hva skal da til?
Og disse to ble raust tatt videre. Til kreative folk som lever av å tenke utenfor boksen.
For en grunnstein skal fortelle noe om hva vi, Diakonhjemmet, bygger på – bokstavelig og fysisk. Det er en symbolhandling – det må vi ta på alvor – og den er fysisk, selv i en digital tidsalder.
En grunnstein er en stein som ligger i grunnen, og til grunn, for det vi gjør.
Derfor er den viktigere enn vi trodde.
Og ja, det heter stein, og ikke sten – en språklig nyanse, mindre polert, ørlite røffere bokstavert – liksom for å understreke at den skal tåle å ligge i jorden og stå imot presset utenfra.
DERFOR ER DET KANSKJE IKKE SÅ RART at en velsignelse fyller mesteparten av forsiden. Eller rettere sagt – det er egentlig fire velsignelser, eller bønner om velsignelse – som gis ulik plass i stålet.
En av dem er stor – den gjelder dette bygget. De tre andre er mindre, men vil få samme størrelse på sine respektive grunnsteiner i fremtiden. Men selv om tre av dem er tonet ned, så klinger de med allerede i dag – de er alle sammen fire deler av en helhet.
En helhet, en velsignelse, et ønske for hva som skal gjennomsyre og være selve hjerteslaget i det som skal bli Diakonhjemmet hage.
EN GRUNNSTEIN SKAL LAGES. Og til det trenger vi fagfolk. Fine folk som kjenner gleden ved å skape noe fint fra ufine plater og kaldt stål. Med hendene – sveise, stille inn maskiner så de gjør jobben sin, klippe og lime, polere, blåse vekk støv, vri og vende på elementene på jakt etter den beste løsningen.
Og som høylytt kommenterer at dette var en spennende utfordring – dette har vi ikke gjort før. Dette var ikke en A4-jobb.
Det er ikke det. Dette er en grunnstein. Og den skal bli fin. Den skal vare – om ikke evig, så i hvert fall lenge. Kanskje et hundreår eller to?
Det er derfor det ligger så mye kjærlighet i stålskjøtene, i sveisingen, i poleringen, i inngraveringen, i eskene som fyller boksen og som inneholder gjenstandene som til sammen utgjør samtidsdokumentet i en grunnstein:
Årsberetning for Diakonhjemmet • En bibel • Diakonhjemmets salmebok «Bli lys. Salmer og fortellinger» • Tegninger av Diakonhjemmet Omsorg+ • Reguleringsplan for felt C • «Dagens» aviser – det vil si Vårt Land, Dagen, Klassekampen og Aftenposten • Mynt fra 2018.
GRUNNSTEINEN SKAL IKKE BLI LIGGENDE i den høstkalde jorden. Den skal kunne sees av alle som går inn og ut av dørene på Diakonhjemmet Omsorg+. En nisje ved inngangen skal huse den drøyt 20 kilo tunge grunnsteinen.
Men en slik nisje ved utgangen er en såpass alvorlig inngripen at arkitekten gav restriksjoner på hvor stor grunnsteinen kunne være, for at den ikke skulle utløse forsterkninger i bygningskonstruksjonen. Her er maks-målene vi fikk tildelt: Bredde 40 cm, høyde 35 cm og dybde 10 cm.
Slik ble det.
I den opplyste nisjen skal ansatte, beboere og besøkende kunne lese de fire velsignelsene. Og kanskje tenker de, mens de bøyer seg ned til grunnsteinen i nisjen og leser teksten på forsiden av grunnsteinen:
Det var i grunnen fint sagt.
Dette må være et godt hus å bo i.