– Samfunnet trenger mer av de verdiene diakonien står for – så enkelt er det, sier Hans Morten Haugen, professor i internasjonal diakoni ved VID vitenskapelige høgskole.

– Samfunnet trenger mer diakoni

Til daglig er Hans Morten Haugen professor i internasjonal diakoni ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo. Han er statsviter med doktorgrad i juss, og har skrevet et hundretalls artikler, bøker og kapitler.

– Hva slags bok er dette?

– Jeg forsøker å se på, og analysere, diakonien med samfunnsfaglige briller. Det finnes i dag krefter – relatert til for eksempel marked og sekularisering – som setter diakonien under press. Samtidig er boken også en forsvarstale, og et forsøk på å sette dagsorden for hvilke utfordringer diakonien står overfor.

– Du skriver at slik verden ser ut – med splittelse, ulikheter og konflikter – trenger vi mer diakoni. Hvorfor gjør vi det?

– Noen mener at religion er polariserende – og til en viss grad er den også det når vi går til ytterpunktene og snakker om de mest fundamentalistiske retninger. Den delen av kristendommen som ikke er polariserende, derimot, er diakonien. Hvis politikerne ønsker at religion skal ha en plass i samfunnet, så er det ingenting som er så lett å akseptere som diakonien. Samfunnet trenger mer av de verdiene diakonien står for – så enkelt er det.

Diakoni når færre tror

– Du er i boken flere ganger innom dilemmaet rundt en tydelig diakonal profil i møte med et samfunn som er stadig mer sekularisert. Samtidig skriver du om diakoniinstitusjoner som kan ha vanskelig for å ha en for tett forbindelse til en kirkelig «oppdragsgiver». Det høres krevende ut?

– Det er mer religion i det sekulariserte enn man kanskje tror. Selv om samfunnet blir både mer sekulært og mer flerreligiøst trengs åndelig kompetanse generelt, og religiøs kompetanse spesielt. Jeg er ikke bekymret for dette.

– Det er samtidig ikke den enkelte ansatte eller frivilliges tro eller ikke-tro som avgjør om et tiltak er diakonalt eller ikke. Det er heller ikke den enkelte ansattes tro eller ikke-tro som er avgjørende for å opprettholde den diakonale identiteten til en diakonal virksomhet. Dette er ledelsen og styret sitt ansvar. Det er der den tydelige profil må være forankret og kommunisert. Her kan man definitivt bli flinkere – diakonale virksomheter må bli flinkere til å fortelle utad hva de gjør.

– Det er helt avgjørende å si at diakoniarbeid springer ut fra kirken, og er helt essensielt for kirkene. Men diakonien har i seg noe mer enn bare en kirkelig forankring. Samtidig erfarer jeg at det å løfte fram Jesu forkynnelse og måte å nærme seg mennesker på, gjør at mange lettere griper kjernen i hva diakoniarbeid handler om. Også de som kan føle seg fremmedgjort av kirkene, kan vise stor støtte til Jesu liv og lære. Den dimensjonen er kanskje viktigere i dag enn for 60 år siden.

Utsatt for press?

– Betyr det at diakonale institusjoner blir presset til å tone ned den diakonale dimensjonen av frykt for å miste anbud eller kontrakter?

– Nei, det tror jeg ikke. For å ta tre eksempler: Både hos Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp, kanskje de mest anerkjente diakonale organisasjonene, ser vi at de er veldig tydelige på sin forankring og profil. Støttespillere og brukere skal kunne oppleve at det er en forskjell på et tilbud, og diakonivirksomhetene må ikke underslå det disse står for. Regjeringen oppfordret i 2002 bistandsaktørene til å rendyrke sin egenart, ideologi og verdigrunnlag. Vi ser også en politisk vilje til å bruke det handlingsrommet som finnes til å prioritere diakonale tjenestetilbydere, dette finner vi både på høyresiden og venstresiden, men med ulik begrunnelse. Høyresiden vektlegger mangfold og valgfrihet, mens venstresiden løfter fram at ideelle aktører ikke søker profitt, og bidrar til å støtte opp under tjenestene i velferdsstaten. Oppsummert er dette positive signal som ikke skulle tilsi at diakonale institusjoner behøver å tone ned hva de står for.

– Til slutt: Hvordan vil en professor i internasjonal diakoni – med sine egne ord – definere diakoni?

– Utover Den norske kirkes diakonidefinisjon, om «kirkens omsorgstjeneste», som jeg absolutt støtter? Da vil jeg si kristent forankret og/eller motivert omsorg og rettferdighetsarbeid – slik at ikke alle som arbeider i diakonale virksomheter, må forventes å ha kristen motivasjon.

Sier Hans Morten Haugen.