Ordenen Det giftige kors, Crux venenifera, tildeles for fremragende innsats for norsk farmasi. Foto: Pål Berg

Hun har fått den høyeste utmerkelsen innen norsk farmasi

Av Pål A. Berg

Slik beskriver hun drivkraften bak 25 års engasjement for farmasien. Vi møter avdelingslederen ved Diakonhjemmet Sykehusapotek i personalkantinen et par uker etter hun har blitt tildelt Ordenen Det giftige kors, den høyeste utmerkelse innen norsk farmasi.

– Visst var det stas! sier hun.

Mer om det senere.

Kirsten K. Viktil har arbeidet ved Diakonhjemmet Sykehusapotek siden 1992. Hun er spesialist i sykehusfarmasi, og er, i tillegg til avdelingsleder ved sykehusapoteket, også førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Hun var den første i Norge med doktorgrad innen klinisk farmasi, og i august i 2017 ga hun ut den første læreboken i klinisk farmasi, i samarbeid med professor Hege Salvesen Blix.

Har betydning for den enkelte pasient

Etter dette lille utdraget fra CVen er det ikke rart vi må snakke mer om drivkraften hennes. For som det heter i begrunnelsen for tildelingen: «... kandidatens innsats for farmasien ... er betydelig, og langt ut over det en kan forvente av en enkelt person.»

– De ordene der er ganske – store?

Hun smiler, og fortsetter:

– Utviklingen av faget, i samarbeid med kollegaer og studenter, gir meg en positiv energi. Det er spennende å undervise studentene, og se hvordan de tilegner seg kunnskap og vokser. Så skal vi prøve å gi dem selvtillit i det de kan.

– Og så er det så tydelig å se at det vi gjør, har betydning for den enkelte pasient. Det betyr mye i det daglige.

Myndighetene ser at fagområdet er viktig

Vi smetter inn med et par definisjoner – i tilfelle noen er i tvil: Farmasi er læren om legemidler. Klinisk farmasi defineres som: «Bruk av farmasøytisk legemiddelkunnskap, kliniske data og annen relevant informasjon for å sikre pasienten riktig legemiddelbruk. Arbeidet utføres i samarbeid med annet helsepersonell og pasienten selv.»

– Hvordan har farmasien utviklet seg siden du begynte for snart 25 år siden?

– Da jeg var ferdig med studiene, var klinisk farmasi nesten ikke-eksisterende, men siden 1990-tallet har fagområdet utviklet seg veldig, fordi vi er blitt mer klare over feil bruk av legemidler, og feil i hvordan pasientene inntar legemidler. I tillegg er forskrivning av legemidler blitt mer utfordrende, dels på grunn av nye komplekse legemiddelregimer og dels fordi vi lever lenger. For mange betyr det at de gjerne har flere sykdommer som må behandles med legemidler, og dette kan medføre lange legemiddellister. Farmasøytens kunnskap i teamet rundt pasienten er dermed blitt viktigere og viktigere.

– Samtidig vet vi at unødvendig medisinbruk koster samfunnet enorme summer hvert år. Det finnes mange retningslinjer for hvordan legemidler skal brukes, og i enkelte tilfeller kan den ene retningslinjen slå i hjel den andre. Det er et komplisert landskap.

– I selve produksjonen av legemidler er det veldig fokus på kvalitet, og det testes og dobbelttestes overalt. Men når det kommer til det å gi de samme legemidlene til pasienter, har vi kanskje ikke samme kvalitetstankegang.

Det er noe av bakgrunnen for at også myndighetene har sett at dette fagområdet er det viktig å ta tak i. Dette vises tydelig igjen i for eksempel Legemiddelmeldingen (Meld. St. 28 (2014–2015), hvor vi finner følgende ambisiøse målsetting: «God kvalitet skal sikres ved all behandling med legemidler. Dette innebærer best mulig effekt, færrest mulig bivirkninger og at pasienten mestrer livet med behandling på en god måte ...»

God pasientkommunikasjon

– Det blir også fremhevet i begrunnelsen at du har vært veldig opptatt av pasientkommunikasjon. Hvorfor er det så viktig for deg?

– Fordi det er veldig mye som kan gjøres i samtaler med pasienter. Det er veldig mye utrygghet rundt medisinbruk. Vi ser at det også er stor forskjell i hvordan fagfolk og pasientene selv ser på det. Vi ser at begrepsbruken tolkes forskjellig.

– Dernest er det viktig å få fjernet medisiner som ikke er nødvendige, og også lære pasientene til å stille spørsmål om sine medisiner. Spør lege eller farmasøyt om de medisinene du bruker, for eksempel om de passer sammen, hvor lenge skal de brukes? Det er ikke sikkert de skal fortsette i evighet med det samme medisinregimet.

– Hvordan har forholdet mellom farmasøytene og andre fagområder utviklet seg på disse årene?

– For ti–femten år siden måtte vi jobbe for å etablere oss i teamene på sykehusene. Da var det viktig å få fram hva vi står for og hva vi kan bidra med. I dag ser vi at vi er etterspurt. Men det har vært en prosess, for å si det slik.

– Vi er veldig tydelige på at vi er en rådgiver i denne sammenhengen. Vi skal ikke frata legene ansvar for utskriving av legemidler – men vi skal bistå med råd.

– For pasienter som får medisiner, og som kanskje tidligere ikke har brukt medisiner, kan dette være dramatisk. Da er det viktig at de får god veiledning og informasjon, før de slår opp på Google og leser seg forvirret. Det er en jungel av feiloppfatninger der ute, og det kan være en utfordring. Ofte ser vi at vi må forsterke og forklare hva de enkelte medisinene gjør, og hvordan de skal brukes. Dette må ofte gjøres i flere runder og av flere fagfolk, før det oppnås forståelse og motivasjon for å bruke medisinene.

Kultur for åpenhet

– Du er avdelingsleder i et relativt lite apotek, som ikke er del av et stort konsern, men likevel blir innsatsen og engasjementet sett og verdsatt. Hva er årsaken til det?

– Jeg tror vi har en kultur for åpenhet og nytenkning på huset, og vi har lagt stor vekt på tverrfaglig samarbeid. Vi holder til på et lite område, på et sykehus av passe størrelse. Det gjør at vi ikke er større enn at vi møter hverandre i kantiner og ganger. Vi ser hverandre, og er ikke bare en stemme på telefonen. Dermed blir vi kanskje også tryggere på hverandre.

– Jeg vil også si det er høyt under taket – vi er ikke redde for å spørre hverandre, enten vi har jobbet her i tre måneder eller 30 år. Da lærer du noe hele tiden. Samtidig prøver vi å sette oss inn i andre profesjoners kultur, og har en viss ydmykhet til hverandres fagfelt og hva man kan.

– Jeg vil også nevne at vi har fått gode tilbakemeldinger fra sykehuset. Det sporer oss til videre arbeid. Og vi har gjort oss synlige – da blir vi også implementert i teamene på sykehuset og tatt med på råd.

Respekt for hverandres profesjon

– Du har fulgt utviklingen av fagområdet tett i 25 år – hva tenker du om fremtiden for faget?

– Jeg tror at muligheter ligger i å ha tverrfaglighet i utdanningen, så studenten lærer hva de andre profesjonene står for. Det å kjenne sin egen rolle i forhold til andre profesjoner er viktig for å kunne gjøre en god jobb og kjenne seg trygg i sin egen rolle.

– Vi må tilbake til utmerkelsen. Det har gått noen uker siden, og du har fått summet deg. Hvilke refleksjoner gjør du deg?

– Jeg trodde ikke på det da jeg fikk beskjeden litt i forkant – det er så mange som gjør gode jobber. Det er anerkjennelse for et stykke arbeid som er gjort. Det er alltid stas.

– Det har vært veldig hyggelig å få så mange hilsener fra kollegaer – ikke minst her på huset. Det gir meg inspirasjon til videre arbeid. For det er fremdeles veldig mye å ta tak i. Vi skal fremdeles være fremoverlent, og ha legemiddelrelaterte utfordringer på dagsorden, sier Kirsten K. Viktil.